I dette blogginnlegget vil jeg oppsummere hvordan hypotesen om gjentatt resiprositet forklarer den evolusjonære opprinnelsen til altruisme, samt dens begrensninger og komplementære faktorer i den virkelige verden.

Spørsmål reist av litterær fantasi

Handlingen i en roman som skildrer en by der en epidemi sprer seg og fører til at folk mister synet, stimulerer intuisjonen om at mennesker handler altruistisk ved å følge moral og normer gjennom «selvet» sett i andres øyne. Ideen om at altruisme ville forsvinne hvis andre ikke lenger kunne gjenkjenne oss, virker for mange som bevis på menneskelig medfødt egoisme.
Noen forskere hevder imidlertid at altruisme også kan være en egenskap som har blitt selektert for i løpet av evolusjonen. Med andre ord er logikken den at hvis mennesker som viste altruistisk atferd overlevde og reproduserte seg mer vellykket i samfunnet enn de som ikke gjorde det, kunne denne egenskapen ha blitt gitt videre til fremtidige generasjoner. Siden det å belyse opprinnelsen til altruisme gir viktige ledetråder for å forstå mennesker og samfunn, har ulike hypoteser blitt foreslått, og blant dem er den mest omtalte hypotesen om gjentatt gjensidighet.

Hva er hypotesen om gjentatt gjensidighet?

Hypotesen om gjentatt gjensidighet er basert på prinsippet om gjensidighet – det vil si betinget samarbeid, der «hvis du samarbeider med meg, vil jeg samarbeide med deg neste gang». Den argumenterer for at hvis man benytter en strategi for å belønne samarbeid og gjengjelde svik, blir samarbeid fordelaktig på lang sikt, og dermed opprettholde altruistisk atferd.
For å illustrere dette prinsippet kan vi vurdere forholdet mellom en supermarkedeier og kunder. Hvis en supermarkedeier tar for mye betalt av kundene, vil de slutte å handle i den butikken, og til syvende og sist vil eieren lide tap på lang sikt. En kundes beslutning om å slutte å handle i supermarkedet kan sees på som gjengjeldelse for eierens svik, og jo større sannsynligheten er for gjengjeldelse, desto mer samarbeidsvillig har folk en tendens til å oppføre seg.

Hvorfor repeterbarhet og usikkerhet er viktige

Hovedpoenget er at for at gjentakelsesprinsippet skal holde, må transaksjonene gjentas. Hvis det ikke er nok repetisjoner, oppveier de kortsiktige gevinstene fra gratiskjøring de langsiktige tapene, noe som gjør det rasjonelt å velge å hoppe av. Imidlertid er enda viktigere enn «antall» repetisjoner usikkerheten som deltakerne står overfor – de vet ikke når transaksjonene vil avsluttes.
Hvis for eksempel antallet transaksjoner er satt til nøyaktig 10, er det rasjonelt at begge parter avviker i den endelige transaksjonen. Dette påvirker deretter de foregående transaksjonene, noe som fører til den paradoksale konklusjonen at avvik forekommer i hver transaksjon. Omvendt, hvis sluttpunktet for transaksjonene er usikkert og det er stor sannsynlighet for at de vil fortsette, øker kostnadene ved avvik, noe som gjør samarbeidet mer fordelaktig.

Begrensninger ved hypotesen om gjentatt gjensidighet

Selv om hypotesen om gjentatt gjensidighet har fordelen av å forklare samarbeid i forhold utenfor slekt – noe som er vanskelig å forklare gjennom blodsbånd – gjelder den ikke i alle situasjoner. Spesielt svekkes forklaringskraften i situasjoner der interaksjoner ikke gjentas eller i interaksjoner som involverer flere parter.
For eksempel er en kunde som gir tips på en restaurant i et turistmål – vel vitende om at de ikke kommer tilbake – en altruistisk handling som oppstår fra en engangstransaksjon, men det er vanskelig å forklare ved hjelp av hypotesen om gjentatt gjensidighet. Videre er det i samhandlinger som involverer mange mennesker vanskelig å gjengjelde individuelt mot en enkelt persons svik, noe som gjør det vanskelig å løse gratispassasjerproblemet. Hvis gjengjeldelse også skader altruistiske aktører, eller hvis gratispassasjerer bare møter relativt milde sanksjoner, vil samarbeidet sannsynligvis bryte sammen.

Tre faktorer som styrker gjengjeldelse i det virkelige liv

Samfunn i den virkelige verden skiller seg fra enkle teoretiske modeller og har flere faktorer som forsterker effektiviteten av gjengjeldelse. For det første er det indirekte gjensidighet. Dette refererer til praksisen med å ekskludere eller samarbeide med en bestemt person eller gruppe basert på informasjon innhentet fra andre, selv om man ikke har blitt direkte berørt. Hvis for eksempel et rykte sprer seg om at en supermarkedeier tar for mye betalt av kunder, vil mange unngå den butikken.
For det andre er det i realiteten ofte mulig å identifisere hvem gratispassasjerene er, noe som gir mulighet for mer selektive og effektive sanksjoner.

Hvis det er mulig å identifisere hvem som har brutt normen, kan samfunnet gjenopprette samarbeidet gjennom målrettet gjengjeldelse.
For det tredje har folk en tendens til å straffe de som avviker fra normen, uavhengig av om transaksjonen gjentas. Med andre ord er det en psykologisk tendens til å straffe svikere eller antisosial atferd, selv på egen bekostning. Denne tendensen bidrar til å opprettholde normer og rettferdighet, og sikrer at samarbeid opprettholdes til en viss grad selv i situasjoner der repetisjon ikke er garantert.

Konklusjon: Hvordan forklares altruisme?

Oppsummert gir hypotesen om gjentatt gjensidighet en rasjonell forklaring på hvorfor altruistisk atferd blir evolusjonært stabil når transaksjoner opprettholdes og forhold til andre er langsiktige. Usikkerheten rundt transaksjoner og utsiktene til langsiktige tap fungerer som avskrekkende midler mot svik, og fungerer som en avgjørende mekanisme som tvinger oss til å overholde sosiale normer og samarbeide.
Denne hypotesen alene forklarer imidlertid ikke fullt ut engangsinteraksjoner eller gratispassasjerproblemet innenfor store grupper. Likevel, siden reelle faktorer som indirekte gjensidighet, identifiserbarhet og tendensen til normativ straff spiller en komplementær rolle, er det en stor mulighet for at vi kan opprettholde et altruistisk og samarbeidende samfunn så lenge vi kan identifisere våre motparter.