I dette blogginnlegget vil jeg oppsummere hovedproblemstillingene i debatten om genteknologi og diskutere behovet for moderne evalueringskriterier som står i kontrast til tradisjonelle etiske perspektiver.

Den moderne konteksten – Fra overlevelse til livskvalitet

Takket være rikelig mat og fremskritt innen medisin, har den moderne menneskeheten et langt mer velstående liv enn tidligere. Som et resultat av disse endringene har de grunnleggende spørsmålene i livet skiftet fra «Hvordan overlever vi?» til «Hvordan lever vi godt?» Folk er nå interessert i mer enn bare å unngå sult; de søker måter å leve lange, sunne liv uten sykdom, og dessuten måter å forbedre sine mentale og intellektuelle evner. Akkurat som det å ta kosttilskudd og trene har blitt en del av hverdagen, har det også blitt vanlig å forberede seg på sosial suksess gjennom læring og selvforbedring.
Denne interessen strekker seg naturlig nok til barna deres. De fleste foreldre håper at barna deres ikke skal henge etter sine jevnaldrende fysisk eller mentalt, og de streber etter å oppdra dem til å bli «nesten perfekte» individer gjennom grundig utdanning og omsorg fra tidlig alder. Imidlertid starter ikke alle mennesker fra samme punkt. Mens noen barn blir født med enestående fysiske og intellektuelle evner, møter andre vanskeligheter på grunn av medfødte funksjonshemminger. På grunn av denne ubalansen kan ikke foreldre la være å bekymre seg for barnas skjebne fra det øyeblikket de blir født.
Det er nettopp på dette punktet at moderne bioteknologi tilbyr en kraftig løsning. Genteknologi lar oss bestemme «fødselsbetingelser» til en viss grad – ved å modulere spesifikke egenskaper eller redusere sannsynligheten for sykdom. Følgelig er genteknologi ikke lenger science fiction, men diskuteres som et realistisk alternativ.

Essensen av Sandels kritikk

Kritikere som har operert ut fra samfunnsetiske eller teologiske perspektiver har reist sterke bekymringer rundt genteknologi. Et slikt perspektiv ser på genteknologi som et uttrykk for menneskelig hybris, og argumenterer for at forsøk på kunstig å endre medfødte forhold er moralsk problematiske. De hevder at kunstig manipulering av verdens rammeverk gir etiske implikasjoner som mennesker ikke kan tåle.
En annen sentral kritikk er at genteknologi vekker minner om eugenikk. Det er bekymring for at hvis seleksjon av spesifikke evner eller egenskaper blir utbredt, risikerer det å reprodusere menneskerettighetsbrudd og diskriminering, og kan til slutt føre til et system som ekskluderer de sosialt sårbare. Det har også blitt påpekt at presset på foreldre for å «forbedre» barna sine kan føre til bivirkninger som ADHD eller psykiske lidelser, forverre problemer som rusmisbruk og øke sosiale kostnader.
Til slutt er det bekymring for at genetisk modifisering vil intensivere konkurransen, noe som fører til et strengere sosialt hierarki. Advarselen er at hvis forskjeller i evner forsterkes og fikses gjennom teknologi, vil konkurransen bli hardere, og som et resultat kan samfunnet bevege seg mot en enda mer hensynsløs seleksjonsmekanisme.

Utfordringer til Sandels argumenter

Sandels kritikk er intuitivt overbevisende, men den inneholder flere betydelige motsetninger. For det første skiller Sandel mellom terapi og forbedring, og ser på terapi som positivt, men kritiserer forbedring som instrumentalisering. Terapi er imidlertid også i hovedsak en handling som endrer verdens «rammeverk». Å kurere en sykdom innebærer å gripe inn i og endre den naturlige tilstanden; hvis dette utelukkende vurderes basert på kriteriet om å «akseptere ting som de er», er det ikke annerledes enn å argumentere for at vi bør forsømme et sykt barn.
Videre, selv om Sandel tar oppgjør med instrumentaliseringen av helse, er det vanskelig å benekte at helse i seg selv lenge har fungert som et middel for å oppnå ulike mål. Folk opprettholder helsen sin for å leve mer komfortabelt og lenger, og dette aksepteres som et sosialt legitimt mål.
For det andre kan assosiasjonen med eugenikk være en forenklet kritikk. Fra et evolusjonært perspektiv har levende organismer utviklet egenskaper over generasjoner for å tilpasse seg miljøet sitt. Det er en naturlig ting at egenskaper som er ufordelaktige for tilpasning elimineres, mens fordelaktige egenskaper vedvarer. Mennesker er ikke bare naturlige dyr, men sosiale dyr; individer med overlegen sosial tilpasningsevne har en tendens til å ha bedre forhold. Genmodifisering kan tjene som et verktøy for å kunstig akselerere denne tilpasningsprosessen og innebærer ikke nødvendigvis bare negative utfall.
For det tredje kan problemstillinger knyttet til fysisk skade eller mental belastning som følge av overdreven trening fra foreldre vurderes separat fra logikken bak genteknologi. Hvis problemer som følge av fysisk og mental umodenhet kan forebygges, kan de resulterende sosiale kostnadene og skadene også reduseres. Med andre ord, hvis antallet personer født med alvorlige funksjonshemminger skulle synke betydelig, vil velferdskostnadene, omsorgsbyrden og risikoen for sosial ekskludering og å bli mål for kriminalitet sannsynligvis også synke.
For det fjerde krever premisset om at genteknologi bare er et middel for å intensivere konkurransen også en ny vurdering. Resultatene avhenger av spredningen av teknologien og det regulatoriske rammeverket. Hvis forskjeller i evner skulle avta, kan behovet for tradisjonelle hierarkier svekkes, og dette kan i stedet tjene som et utgangspunkt for endringer som fremmer likhet og sosial harmoni.

Etiske og sosiale hensyn og konklusjon

I lang tid har spørsmål om livet blitt tolket gjennom religiøse og teologiske perspektiver. Det er forståelig at noen kritikere fordømmer genteknologi på grunnlag av teosentrisk etikk. Imidlertid har det moderne samfunnet begrensninger når det gjelder å håndtere komplekse vitenskapelige og teknologiske spørsmål utelukkende ved hjelp av teologiske standarder. Som Nietzsche påpekte, i en kontekst der tradisjonelle teosentriske verdier har falt, må vi etablere et nytt etisk rammeverk som gjenspeiler rasjonalitet og praktiske implikasjoner.
Ved evaluering av genteknologi kreves følgende praktiske og moderne kriterier. For det første, krenker det individuell verdighet og menneskerettigheter? For det andre, forsterker det mekanismer som forverrer sosial ulikhet? For det tredje, minimerer det forventede bivirkninger og risikoer, og vurderer objektivt de resulterende sosiale kostnadene? For det fjerde, kan det fremme det offentlige beste gjennom teknologisk tilgjengelighet og regulatoriske rammeverk?
Avslutningsvis er genteknologi en teknologi som presenterer både risikoer og muligheter. Snarere enn et ubetinget forbud eller en vilkårlig godkjenning, trenger vi en diskusjon som veier fordeler og risikoer rettferdig under rasjonelle og sekulære kriterier. Samtidig som tradisjonelle etiske intuisjoner respekteres, må det etableres fornuftige og transparente retningslinjer og forskrifter gjennom et evalueringsrammeverk som tar hensyn til de praktiske konsekvensene i det moderne samfunnet.