Dette blogginnlegget undersøker årsakene til det vedvarende informasjonsgapet i det digitale informasjonssamfunnet og foreslår effektive tilnærminger for å løse det.
Akkurat som det er et formuesgap i kapitalistiske samfunn, eksisterer det et gap i det digitale informasjonssamfunnet mellom de som har tilgang og de som ikke har det. I de tidlige stadiene av adopsjonen av digitale medier var det optimisme om at informasjonsgapet snart ville forsvinne etter hvert som mediedistribusjonen økte. Det var stor forventning om at fremskrittene innen digital teknologi ville gjøre informasjon lett tilgjengelig for alle. Mange trodde at digitale medier, som internett, ville demokratisere informasjon og bli et avgjørende verktøy for å redusere sosial ulikhet. Denne optimismen stammet fra håpet om at fri flyt og deling av informasjon ville bringe positiv endring i hele samfunnet.
Kritiske perspektiver på det digitale skillet eksisterte absolutt, men selv da var det rådende synet at forskjellene i medietilgang ville avta. I utgangspunktet ble det reist bekymring for at begrenset internettbruk og høye kostnader for datautstyr eller tilkobling ville forverre skillet. Over tid drev imidlertid teknologiske fremskritt ned prisen på digitale enheter, og den raske økningen i internettpenetrasjon dempet disse bekymringene noe. På den tiden var det en utbredt oppfatning at det digitale skillet bare var et delvis fenomen som forekom i samfunnet og naturlig ville løse seg selv etter hvert som tilgangskostnadene relativt sett gikk ned.
I følge «teorien etter adopsjon» som begynte å dukke opp tidlig på 2000-tallet, er imidlertid ikke det digitale skillet begrenset til et enkelt spørsmål om fysisk tilgang; det eksisterer flerdimensjonalt og vedvarer. Med spredningen av rimelige digitale medier har den binære logikken som forklarer det digitale skillet som et gap mellom de som har og de som ikke har blitt mindre overbevisende. Selv om teknologiske fremskritt har gjort fysisk tilgang i seg selv relativt enkel, gjenstår det uløste problemer. Problemet med det digitale skillet krever nå en mangesidig tilnærming som går utover enkel tilgang, og omfatter evnen til å utnytte informasjon og de resulterende sosiale og økonomiske forskjellene.
Mens gapet i enkel fysisk tilgang til digitale enheter og tjenester blir mindre, dukker det opp nye typer ulikheter. For eksempel, etter hvert som internett- og smarttelefonpenetrasjonsratene øker, reduseres gapet i fysisk tilgang, men et nytt informasjonsgap basert på forskjeller i digital kompetanse har dukket opp. Følgelig står individer som mangler tilstrekkelige informasjonsutnyttelsesferdigheter overfor en økt risiko for ekskludering i det digitale samfunnet. Bare det å ha tilgang til digitale medier er ikke tilstrekkelig; evnen og miljøet til å bruke dem effektivt har blitt avgjørende.
Nåværende diskusjoner om informasjonsgapet fokuserer i stor grad på ferdigheter i bruk og rettferdighet under bruksforhold. Ferdighet i bruk refererer til evnen til å bruke digitale medier på riktig måte i henhold til situasjonen. Selv om tilgangen til digitale medier har økt, opplever noen fortsatt frykt og motvilje. Dette er et vanlig problem blant de som ikke er kjent med digital teknologi eller som synes det er vanskelig å lære ny teknologi. Slike individer klarer ofte ikke å utnytte potensialet til digitale medier fullt ut på grunn av sin motvilje mot ny teknologi. Følelsen av underlegenhet som oppleves når man ikke klarer å løse driftsvansker med digitale systemer er også problematisk. Videre sliter noen individer med å aktivt anvende informasjon som er innhentet gjennom digitale medier, ikke bare i dagliglivet, men også i problemløsningssituasjoner. Med mindre denne mangelen på autonomi i bruk tas tak i, er det fortsatt vanskelig å bruke digitale medier effektivt, selv om tilgang til digitale medier oppnås.
Likestilling i bruksforhold refererer til like muligheter for bruk, for eksempel tilgang til sosiale nettverk. Selv om ferdighetene i mediebruk forbedres, vedvarer det digitale skillet uten forbedringer i miljøet rundt. Hvis for eksempel miljøet i et lokalsamfunn eller på en arbeidsplass ikke legger til rette for bruk av digital teknologi, vil enkeltpersoner slite med å anvende ferdighetene sine, uansett hvor høy deres digitale kompetanse er. En person kan flittig lære å bruke digitale medier basert på sine omstendigheter, men likevel ha begrensede muligheter til å gjøre det, i strid med sine ønsker. Derfor, selv om en person vet hvordan man bruker digitale medier og ønsker å bruke dem, oppstår det digitale skillet hvis forholdene ikke er støttende.
Samtidsforskning indikerer at nye dimensjoner av det digitale skillet dukker opp når det kombineres med sosiodemografiske variabler som inntekt, utdanning, alder, kjønn, region og fysisk funksjonshemming. For eksempel har eldre voksne ofte lavere forståelse og bruksevner for digital teknologi sammenlignet med yngre generasjoner, noe som ytterligere forverrer skillet. I tillegg opplever personer bosatt i landlige områder ofte dårligere internettilgang og -kvalitet sammenlignet med byområder, noe som gjør dem mer utsatt for det digitale skillet. Disse variablene forårsaker mer detaljerte ulikheter og produserer kvalitative forskjeller i informasjonsutnyttelse, noe som potensielt påvirker individers akademiske prestasjoner og arbeidsproduktivitet. I fremtiden kan eksistensen og typene av det digitale skillet bli langt mer komplekse, avhengig av individets omstendigheter og den sosiale konteksten de bruker digitale medier i. Følgelig vil politikk og samfunnsmessige tiltak for å bygge bro over det digitale skillet bli enda viktigere.
