Dette blogginnlegget undersøker hvorfor den store depresjonen, som startet i USA i 1929, spredte seg over hele verden, og om den kunne vært forhindret, samt utforsker årsakene og bakgrunnen.

Hva var den virkelige årsaken til den store depresjonen?

Den store depresjonen som feide over verden på 1930-tallet var en enestående alvorlig og langvarig økonomisk nedgang i kapitalismens historie. Ringvirkningene overskred landegrenser og påvirket hele verden, og virkningen strakte seg langt utover en enkel økonomisk krise, noe som førte til massiv uro i samfunnet og politikken. Episenteret for den store depresjonen var ingen ringere enn USA, symbolsk preget av børskrakket på New York-børsen sent i 1929. Så hva gikk egentlig galt?

Skyggen av ubalanse kastet over velstand

På overflaten opplevde USA på 1920-tallet en forbløffende økonomisk velstand. Produktiviteten økte raskt, og et masseforbrukssamfunn slo rot, tilsynelatende som den mest typiske modellen for levende kapitalisme. Likevel lå det alvorlige strukturelle problemer under denne fasaden.
Mens masseforbruk var utbredt i det amerikanske samfunnet på den tiden, ble inntekts- og formuesforskjellene stadig verre. Dette førte til en gradvis nedgang i kjøpekraften til majoriteten av befolkningen, noe som skapte en farlig ubalanse av overproduksjon og utilstrekkelig etterspørsel.
Kjerneindustrien som drev økonomisk vekst var sektoren for varige forbruksvarer. Bilindustrien var et symbolsk eksempel; innen 1928 eide én av seks amerikanere bil. Med tanke på inntektsfordelingen på den tiden betydde dette at etterspørselen etter bilkjøp effektivt hadde nådd sin grense. Boligbygging i privat sektor ble også en midlertidig vekstmotor, men den nådde snart en mettet tilstand som ikke krevde ytterligere investeringer.
Så hva kunne de velstående, som allerede eide store boliger og flere biler, muligens forbruke neste gang? Til syvende og sist vendte de seg ikke til produktive investeringer, men til det «spekulative markedet» – aksjemarkedet. Dessuten ble selv vanlige bønder med på den spekulative vanviddet og tok opp banklån for å dykke ned i aksjemarkedet. Men det som ventet dem var konkursens mareritt, for fryktelig til å forestille seg.

Hvorfor mislyktes FRBs pengepolitikk?

En nøkkelfaktor som ofte ble nevnt for å ha forverret den store depresjonen, var pengepolitikken til det amerikanske sentralbankstyret (Federal Reserve Board, FRB). På den tiden kom de fleste direktørene i de 12 regionale sentralbankene under FRB fra medlemsbanker. De delte en tankegang som lignet på lokale finansinstitusjoner og var i stor grad ufaglærte i makroøkonomiske politiske tiltak eller pengepolitiske operasjoner.
Hvordan reagerte slike uforberedte individer på det gradvis overopphetede aksjemarkedet på den tiden?
Selv om FRB ikke kunne kontrollere aksjemarkedet direkte, kunne den indirekte påvirke bankenes utlånspolitikk ved å justere diskonteringsrentene. For å kjøle ned det overopphetede aksjemarkedet økte FRB diskonteringsrenten, noe som gjorde det vanskeligere for bankene å låne ut midler til aksjekjøp. Spekulantenes forventninger om høy fortjeneste fra aksjeinvesteringer forble imidlertid urokkede; de ​​fortsatte å låne og tok på seg enda større risikoer.
Banker lånte også ut penger mot aksjer eid av kundene sine. Selv om dette ikke var noe problem så lenge aksjekursene fortsatte å stige, falt verdien av sikkerheten kraftig når prisene falt, noe som uunngåelig førte til at selve kredittstrukturen kollapset.
Til syvende og sist, da aksjemarkedet krasjet i 1929, gikk FRB glipp av en avgjørende mulighet til å snu situasjonen. I stedet for å utvide pengemengden for å sikre markedslikviditet, valgte FRB en politikk med å redusere pengemengden. Dette forårsaket alvorlig deflasjon, og økningen i realrentene frøs fullstendig bedriftenes investeringssentiment. Det var nettopp på dette tidspunktet at et enkelt aksjemarkedskrakk utviklet seg til en fullverdig stor depresjon.

Den globale spredningen av den store depresjonen: Hvor var det internasjonale kredittsystemet?

Så hvorfor spredte sjokket fra denne store depresjonen seg over hele verden? For å forklare dette må vi forstå det internasjonale finanssystemet, spesielt tilstanden til gullstandarden.
Den internasjonale gullstandarden, som ble suspendert under første verdenskrig, ble gjenopprettet etter krigen, men forble strukturelt svært ustabil. Den sentrale aktøren i det internasjonale kredittsystemet på den tiden var USA, den største kreditornasjonen etter krigen.
USA hadde massive overskudd i sin internasjonale betalingsbalanse gjennom renter på kapitaleksport og tilbakebetaling av hovedstol og renter på krigsgjeld. Kombinert med sin tradisjonelle proteksjonistiske handelspolitikk resulterte dette også i et handelsoverskudd. Følgelig ble det nesten umulig for gjeldsland å betale tilbake gjelden sin gjennom handel, noe som førte til en stadig økende tilstrømning av gull til USA.
Hadde denne tilstrømningen av gull ført til økt pengemengde og inflasjon, kunne situasjonen ha lettet. Den amerikanske regjeringen var imidlertid resolutt imot inflasjon, og Federal Reserve valgte en «steriliseringspolitikk» – å absorbere det tilstrømmende gullet i stedet for å slippe det ut i markedet.
Faktisk var en sterk «långiver i siste instans» avgjørende for at den internasjonale gullstandarden skulle fungere stabilt. I motsetning til Bank of England, som hadde spilt denne rollen tidligere, var den amerikanske sentralbanken (Federal Reserve) utelukkende dedikert til innenlandsk prisstabilitet, ikke internasjonal finansiell stabilitet. Til syvende og sist ignorerte USA i praksis reglene i den internasjonale gullstandarden, og som et resultat spredte den store depresjonen seg til en global katastrofe.

Var den store depresjonen uunngåelig?

Selv om historien ikke har noen «hva om»-scenarier, vurderer mange økonomiske historikere at dersom USA hadde innført en mer åpen og proaktiv penge- og finanspolitikk på 1920-tallet, spesielt i den kritiske perioden fra 1929 til 1933, kunne den store depresjonen absolutt ha blitt dempet eller forkortet både i omfang og varighet.
Denne implikasjonen er fortsatt gyldig i dagens globale økonomiske system. Historien vitner i stillhet om hvor viktig det er å ikke overse makroøkonomiske varseltegn og å utforme finansielle systemer med internasjonalt samarbeid og fleksible responskapasiteter.

Konklusjon

Den store depresjonen på 1930-tallet gikk utover en ren finanskrise, og ble en mulighet for grunnleggende refleksjon og redesign av det kapitalistiske systemet som helhet. Vi, som lever i denne tiden, må også revurdere lærdommene fra den store depresjonen i møte med gjentatte økonomiske kriser.
Den store depresjonen var ikke en tilfeldig katastrofe. Det var en «forutsagt krise», forårsaket av ubalansert vekst, uvitende pengepolitikk og et uansvarlig internasjonalt finanssystem. Og historien spør oss: Er vi forberedt på å unngå å gjenta de samme feilene?