I dette blogginnlegget skal vi se på nevrovitenskapen bak hvordan minner bestemmes og hvorfor de varierer.
De sier at mennesker er glemske dyr. Noen minner er så dypt forankret i noens hjerne at de aldri falmer, mens andre forsvinner etter bare noen få timer. Dette er noe vi lett kan se i hverdagen vår. For eksempel kan du ha memorert noe helt til siste liten før en eksamen, men det forsvinner fra tankene dine så snart du får eksamensoppgaven, eller du kan ha et trivielt minne fra år tilbake som dukker opp fra ingenting. Hukommelse er uforutsigbar og variabel, og denne egenskapen har en enorm innvirkning på alle aspekter av menneskelivet.
Vi kan lære fordi vi kan huske, og vi kan være mennesker fordi vi kan lære. Hukommelse og læring er uløselig knyttet sammen, og de har mye å gjøre med vår overlevelse. For eksempel er evnen til å huske visse farer eller ferdighetene vi trenger for å overleve et viktig verktøy for å holde livene våre trygge. Hvis du ber folk tenke spesifikt på hvordan det er å huske, vil de innse at det ikke er en enkel oppgave. Noen med litterær fantasi tenker kanskje på en skuff i hodet, mens noen andre kanskje tenker på hjernen sin. Men utover det vil de fleste av oss være begrenset i vår forståelse av de spesifikke mekanismene bak hukommelse.
Så hva er det som gjør at mennesker kan huske ting, og hvorfor varierer minnenes holdbarhet? For å forstå disse spørsmålene må vi først se på hjernens og nervesystemets anatomi. Før vi dykker ned i mekanismene for læring og hukommelse, er det verdt å huske noen enkle biologiske fakta fra videregående. Vi kan alle være enige om at minner lagres i hjernen. Siden hjernen er en del av sentralnervesystemet vårt, må vi vite om «nervesystemet». Nervesystemet er systemet i kroppen som er ansvarlig for å motta indre og ytre stimuli, overføre signaler, fatte vurderinger og reagere på dem. I denne prosessen fungerer hukommelsen ved å behandle og lagre informasjon gjennom nervesystemet.
De strukturelle og funksjonelle enhetscellene som utgjør nervesystemet kalles «nevroner», og man kan si at signaler beveger seg på veier som kalles nevroner. Foran i nevronet er den nevrale cellekroppen, som er involvert i nevronets metabolisme; den nevrale cellekroppen har grener som mottar signaler; og baksiden av nevronet har aksoner som strekker seg ut som en hale. Denne strukturen lar signaler bevege seg raskt og effektivt, og som et resultat er mennesker i stand til å huske og lagre et bredt spekter av informasjon.
Signaler om en stimulus beveger seg i en kaskade, fra ett nevron til det neste. Inne i et nevron beveger elektriske signaler seg på grunn av forskjeller i konsentrasjonen av ioner inne i og utenfor nevronet, men det er overføringen fra nevron til nevron som er av interesse her. Gapet mellom aksonet til det foregående nevronet (det presynaptiske nevronet) og grenene til det påfølgende nevronet (det postsynaptiske nevronet) kalles en synapse. Overføringsprosessen ved synapsen er en av nøkkelmekanismene for hukommelsesdannelse, og hvis den ikke er effektiv, kan minner raskt forsvinne eller bli forvrengt.
Vitenskapsmannen som avdekket hukommelsesmekanismene er Eric Richard Kandel, som ble tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin for sitt arbeid. Forskningen hans viste at hukommelse innebærer mer enn bare lagring av informasjon. Kandel brukte et dyr med en enkel nevral krets kalt sjøhare som testperson for å analysere molekylærbiologien bak hukommelsesdannelse. Eksperimentet viste tydelig forskjellen mellom korttids- og langtidshukommelse. Ut fra dette innså Kandel at læring og hukommelse kan styrkes gjennom enkel repeterende trening.
Korttidshukommelse er en funksjonell endring som involverer frigjøring av kjemikalier, mens langtidshukommelse er en anatomisk endring der selve cellens form endres. Vi kan også se at for at korttidshukommelse skal bli langtidshukommelse, må den samme stimulansen gjentas, akkurat som havharens hale ble stimulert mange ganger. Med andre ord er det vitenskapelig bevist at «repetisjon» fungerer. Når vi lærer noe gjentatte ganger, lagres informasjonen i langtidshukommelsen og beholdes over lengre tid. Dette forklarer hvorfor repetisjon er så viktig når man studerer til en prøve eller lærer et fremmedspråk.
Gitt at langtidshukommelse styrker antallet og strukturen til synapser, kan du nå forestille deg et stadig mer komplekst nettverk av nevroner når du tenker på hukommelse. Som et tre med voksende grener vokser og endrer minnene våre seg stadig med repetisjon og stimulering. Som sådan er hukommelse ikke bare en prosess for informasjonslagring, men et viktig fenomen som viser hvordan våre erfaringer og kunnskap utvikler seg og styrkes over tid.
