Dette blogginnlegget undersøker rolig hvorfor tollsatser brukes som et kraftig våpen i handelstvister og virkningen av handelskrigen mellom USA og Kina på den globale økonomien og koreansk industri.
Tariffer er et svært kraftig våpen i handelskonflikter
Handel opererer også i henhold til markedsprinsipper. Noen land oppfatter imidlertid at de lider tap i handelsprosessen. I slike situasjoner er mottiltaket et land velger en «handelsbarrierer». Den primære metoden for å opprette handelsbarrierer er gjennom bruk av tollsatser. Selv om det finnes diverse andre metoder i tillegg til tollsatser, vil vi for enkelhets skyld i denne artikkelen likestille «handelsbarrierer = tollsatser».
Tariffer er skatter som pålegges under tollklareringsprosessen. Varer eksportert fra Sør-Korea, varer importert til Sør-Korea og varer som transiteres gjennom Sør-Korea er alle underlagt toll. Med andre ord er det lett å forstå toll som skatter som påløper når varer krysser en lands grense.
Tariffer er som blyvekter festet til en løpers ankler
Årsakene til å innføre tollsatser kan generelt deles inn i to kategorier. For det første, for å beskytte innenlandske industrier. Hvis utenlandske varer som både er rimelige og av høy kvalitet oversvømmer markedet, velger forbrukerne dem naturlig nok fremfor innenlandske produkter. Fra en individuell forbrukers perspektiv kan dette være et rasjonelt og ønskelig valg. Fra statens eller bedriftenes perspektiv gir det imidlertid ikke nødvendigvis bare positive resultater.
La oss ta importerte biler som et eksempel. Tidligere var importerte biler nærmest luksusvarer som bare ble konsumert av de velstående. I dag har imidlertid antallet forbrukere som velger importerte biler økt betydelig. Dette skyldes i stor grad at diverse avgifter, inkludert tollsatser på importerte biler, har blitt betydelig redusert sammenlignet med tidligere. Etter hvert som etterspørselen etter importerte biler øker, synker uunngåelig etterspørselen etter innenlandske biler. Bedrifter som produserer husholdningsapparater står overfor det samme problemet. For å opprettholde nasjonal konkurranseevne og fremme kjerneindustrier på lang sikt, er det nødvendig å regulere importen av utenlandske produkter til en viss grad. Det er derfor det pålegges tollsatser på import, noe som kunstig øker prisene for å beskytte innenlandske industrier.
Den andre grunnen er å øke statens inntekter, dvs. skatteinntekter. Skatter på råolje er et godt eksempel. Siden Sør-Korea ikke produserer råolje, ville ingen innenlandsk industri lide direkte skade hvis skattene på råolje ble fjernet. Likevel pålegger staten skatter på råolje. Fra perspektivet til innenlandske selskaper som bruker råolje som råmateriale, blir slike skatter uunngåelig en byrde. Hvis skattene ble redusert, kunne de kjøpe råolje til en lavere pris.
Fra importlandets synspunkt er tollsatser nødvendige skatter, men fra eksportlandets perspektiv er tollsatser en klar hindring og et middel for å tvinge frem urettferdig konkurranse. Å innføre tollsatser kan sammenlignes med et land som arrangerer en løpekonkurranse, og lar sine egne utøvere konkurrere uten utstyr, samtidig som utenlandske utøvere tvinges til å starte med tunge blyvekter festet til anklene.
I denne situasjonen har andre land to hovedalternativer for å reagere. Det ene er å kreve, gjennom diplomatisk press, at blyvektene fjernes. Det andre er å svare ved å feste blyvekter til anklene til de utenlandske utøverne også.
Utfallet av å velge det andre alternativet er ikke vanskelig å forutse. Hvis land A fester en blyvekt på 1 kg til ankelen til utøveren til land B, vil land B feste en blyvekt med samme vekt til ankelen til utøveren til land A. Land A, misfornøyd, øker vekten til 2 kg, og land B svarer med en enda tyngre vekt. Etter hvert som denne prosessen gjentar seg, faller handelsvolumet mellom de to landene, noe som til slutt fører til stagnasjon mellom begge økonomiene.
Institusjoner som Verdens handelsorganisasjon (WTO), frihandelsavtaler (FTA-er) og Trans-Pacific Partnership (TPP) forsøker å fjerne disse vektene helt. Omvendt er essensen av den pågående «handelskrigen mellom USA og Kina» presset for å på en eller annen måte tvinge tyngre vekter på det andre landet.
Den store kampen i den globale økonomien: Handelskrigen mellom USA og Kina
Verdens to største økonomier har kollidert frontalt og utløst et kolossalt oppgjør som ryster grunnvollene i den globale økonomien. Reglene for denne økonomiske slåsskampen er enkle: regler finnes, men makt kan overstyre dem. Det er ingen restriksjoner på å kjempe mot motstandere i forskjellige vektklasser, kjempe mot flere motstandere alene, eller danne allianser for å angripe en enkelt nasjon. Det er heller ingen klar standard for kampens varighet. Den stopper når noen erklærer våpenhvile, og gjenopptas når noen plutselig setter i gang et angrep. Ingen kan lett forlate ringen, fordi enorme pengesummer står på spill midt i denne kampen.
Konflikten mellom USA og Kina har en betydelig innvirkning på den globale økonomien som helhet. Skulle de to nasjonene kollidere frontalt, er sannsynligheten for at den globale økonomien går inn i en resesjon svært høy. Men siden byrden av en fullskala krig er for stor for begge sider, veksler de gjentatte ganger mellom hardbarkede og forsonende strategier. Med denne bakgrunnsforklaringen, la oss se på følgende artikkeloverskrift.
«Global vekst vil avta neste år ... Konflikt mellom USA og Kina er en risikofaktor» (Newstomato, 2022.12.04.)
Konflikten mellom USA og Kina har vart lenge, og sannsynligheten for at den blir løst på kort sikt er lav. I denne prosessen har konseptet «fragmentering» kommet i forgrunnen. Før konflikten mellom USA og Kina var den globale økonomien strukturert for å koble alt sammen på tvers av landegrenser og handle under de mest effektive forholdene. Men etter hvert som USA og Kina konfronterer hverandre, blir dette nettverket fragmentert. Dette omtales som fragmenteringen av den globale økonomien.
For eksempel brytes strukturen der USA designet komponenter eller råvarer, Kina utførte primærforedling, og deretter Sør-Korea importerte disse for montering og videreforedling før de solgte de ferdige produktene globalt gradvis ned. Jo nærmere den ene siden beveger seg den ene leiren, desto lenger fjerner den seg uunngåelig fra den andre. Handelsforhold styres i økende grad ikke av effektivitet, men av prinsipper og blokklogikk.
I juli 2018 innførte USA 25 % tollsatser på omtrent 800 typer kinesisk import, noe som markerte starten på handelskonflikten mellom USA og Kina. Som svar innførte Kina også 25 % gjengjeldelsestoller på amerikanske landbruks- og fiskeriprodukter, biler og andre varer samme måned. Etterfølgende forhandlinger mellom de to nasjonene møtte gjentatte tilbakeslag. Til tross for signeringen av en fase én-handelsavtale tidlig i 2020, vedvarer konflikter i ulike former. Konflikten har utvidet seg utover økonomi til politikk og sikkerhet, drevet av konkurranse om teknologisk overlegenhet sentrert rundt halvledere, utfordringer for den dollarsentriske internasjonale finansorden og geopolitiske spenninger.
Vil vi bli fanget i kryssilden?
Konflikten mellom USA og Kina er på ingen måte utelukkende deres problem. Koreanske selskaper opererer ikke utelukkende i Korea eller produserer varer med kun innenlandske råvarer. Det samme gjelder for Kina og USA. Varer som handles mellom de to nasjonene inneholder råvarer og komponenter produsert i flere land, inkludert noen laget i Korea.
Derfor, hvis handelskrigen mellom USA og Kina reduserer handelsvolumet mellom de to nasjonene, vil handelen til andre involverte land uunngåelig bli påvirket. Det er derfor hele verden reagerer følsomt på endringer i forholdet mellom disse to landene.
«G2-halvlederkrigen intensiveres … Korea bekymrer seg for det neste tiåret» (Dong-A Ilbo, 2022.12.20)
La oss nå begrense fokuset vårt til halvledersektoren, en kjerneindustri for Sør-Korea, innenfor den bredere konflikten mellom USA og Kina. Kina har utfordret USAs eksportkontroll som urimelig i Verdens handelsorganisasjon, mens USA har begrenset eksporten av relatert utstyr for å hindre Kina i å produsere avanserte halvledere. Japan og Nederland har sluttet seg til denne koordinerte responsen. I hovedsak har USA bygget en forsvarslinje med sine allierte for å blokkere Kinas vekst i halvlederindustrien.
Kina vil imidlertid neppe akseptere denne situasjonen passivt. Kina har offentlig erklært sin intensjon om å investere massiv kapital for å pleie sin egen halvlederindustri. Skulle USA og Kina, den såkalte G2, kollidere front mot front på denne måten, er det også høyst sannsynlig at Sør-Korea vil bli skadet. Dette er fordi en betydelig del av Sør-Koreas halvledereksport er avhengig av det kinesiske markedet. Selv en enkel beregning viser at hvis handelen med Kina krymper, forsvinner en stor andel av den totale ytelsen. Videre kan det ikke utelukkes muligheten for at kinesiske selskaper i et hjørne kan ty til hensynsløse forsøk på å sikre seg teknologi.
Når de massive strømmene i den internasjonale økonomien først er etablert, endrer de seg ikke lett. Dette vekker minner om den kalde krigen på 1960-tallet, da verden var delt mellom USA og Sovjetunionen. Som den gang er det en mulighet for at spenningene vil vedvare inntil den ene siden får overtaket. Fra Sør-Koreas perspektiv står landet overfor den vanskelige situasjonen med et krympende marked, uansett hvilken side det velger.
«TSMCs amerikanske fabrikk skal produsere halvledere for Apple … Samsung er «anspent» i konkurransen om å sikre seg kunder» (Dong-A Ilbo, 2022.12.08)
Så, er det å ta fast parti med USA løsningen? Den mest grunnleggende årsaken til konflikten mellom USA og Kina er hvert lands nasjonale interesser. En allierts interesser kan ikke overgå en nasjons egne. USA søker å begrense Kinas halvlederindustri samtidig som de bygger en stabil innenlandsk halvlederproduksjonsbase. Dette er fordi de, selv om de har designteknologi og massiv etterspørsel, manglet produksjonsanlegg som er i stand til å masseprodusere avanserte halvledere. Følgelig har USA tiltrukket seg Taiwans globale halvlederselskaper til sine bredder og styrker en USA-sentrisk forsyningskjede.
Realiteten Sør-Korea står overfor i denne prosessen er langt fra lys. Det kinesiske markedet krymper jevnt og trutt, mens konkurransen i det amerikanske markedet intensiveres. Fanget i denne doble pressen må Sør-Korea samtidig tåle et krympende marked og økende usikkerhet. Dette er det tyngste spørsmålet handelskrigen mellom USA og Kina stiller økonomien vår overfor.
