Dette blogginnlegget undersøker balansen og viktigheten av hvorvidt forskere bør fokusere på forskning eller prioritere kommunikasjon med publikum.
Etter hvert som interessen for vitenskap og teknologi vokser, engasjerer flere forskere seg med publikum. De vier innsats til kommunikasjon gjennom forelesninger, bokskriving og medieopptredener. Offentlig engasjement i seg selv er positivt og gunstig for både samfunnet og enkeltpersoner. Men hva om forskere prioriterer offentlig kommunikasjon fremfor forskningen sin? Det har faktisk vært tilfeller der noen forskere forsømte forskningen sin for å oppnå offentlig popularitet og sikre forskningsfinansiering. Dette kan skape betydelige problemer for vitenskapens og samfunnets fremgang.
Temaet denne artikkelen tar opp er hvorvidt forskere nødvendigvis må ha evnen til å forelese for publikum og skrive for et bredt publikum. En forskers primære ansvar er å avdekke ny vitenskapelig kunnskap og dyrke fremragende talenter. Å kreve at de også har ikke-forskningsrelaterte talenter, som kommunikasjonsevner, kan legge en unødvendig byrde på både den enkelte forskeren og samfunnet. Dette gjelder selvfølgelig ikke forskere som allerede har sterke kommunikasjonsevner. Men siden mange forskere mangler disse ferdighetene, ville det være mer effektivt å ha separate medier eller personell dedikert til å effektivt formidle forskningsfunn til publikum.
Dessuten er én av grunnene til at forskere kommuniserer funnene sine til offentligheten sannsynligvis å oppnå popularitet og berømmelse. Dette er for å sikre mer forskningsfinansiering, og under slike omstendigheter, hvis forskere blir altfor opptatt av popularitet, kan ikke muligheten for å forvrenge forskningsinnholdet deres utelukkes. For eksempel, i 2005, oppnådde Dr. Hwang Woo-suk glødende offentlig popularitet ved å fabrikkere forskningsartiklene sine, men den påfølgende avsløringen av dette bedrageriet forårsaket en stor skandale. Denne hendelsen svertet den offentlige oppfatningen av stamcelleforskning, spredte mistillit til vitenskapen og hindret til slutt teknologisk fremgang. Handlinger som prioriterte offentlig popularitet fremfor egen forskning hindret til slutt fremskritt innen vitenskap og teknologi.
På den annen side er det også betydelige positive effekter når forskere har evnen til å kommunisere med publikum. Etter hvert som det gjennomsnittlige utdanningsnivået til publikum har økt, har også nivået på vitenskapelig og teknologisk forståelse økt, og publikum har utviklet den intellektuelle kapasiteten til å forstå noe avansert vitenskap. Dette gir forskere fordelen av å dele sin forskningsretning med publikum, motta tilbakemeldinger og gjøre justeringer. Men hvis forskningsretningen settes ved å i overdreven grad reflektere den offentlige opinionen, er det stor risiko for å skjeve mot kommersiell forskning snarere enn akademisk forskning. Publikum har en tendens til å være interessert i forskning med umiddelbare praktiske anvendelser, noe som gjør at denne retningen sannsynligvis vil prioritere kommersiell forskning fremfor akademisk forskning. Følgelig, ettersom vitenskapelig og teknologisk forskning heller mot kommersielle felt, kan utviklingstakten innen naturvitenskapelig forskning avta relativt.
Selv om det nylig er en trend med økende investeringer i naturvitenskapssektoren, er realiteten fortsatt at forskningsfinansieringen til ingeniørfelt er overveldende større. Selv om finansieringen til naturvitenskapelig forskning skulle øke betydelig, ville det være vanskelig å matche nivået på investeringene i ingeniørforskning. Denne ubalansen i finansieringsfordelingen ble faktisk fremhevet i forskningsrapporten fra 2006, «A Study on Rational Research Funding Distribution for Basic Science Development», og essayet fra 2012, «We Must Eliminate Resistance and Bubble in Basic Science Investment». Denne oppfatningen vil sannsynligvis ikke endre seg lett på kort sikt, noe som gjør det svært sannsynlig at forskere vil fokusere på forskning som gjenspeiler offentlig etterspørsel.
Evnen til å kommunisere med publikum kan selvsagt spille en positiv rolle i å revitalisere neglisjerte forskningsfelt ved å understreke deres betydning og nødvendighet. Dette vender imidlertid til syvende og sist tilbake til argumentet om at selve forskningens betydning må prioriteres høyere. Dette er fordi forskningens betydning og nødvendighet kan formidles tilstrekkelig gjennom dens resultater.
Kjente vitenskapsmenn som Richard Feynman eller Stephen Hawking dekker primært innhold som er tilgjengelig for allmennheten i populærvitenskapelige bøker eller forelesninger, snarere enn i forskningsartiklene sine. Selv om dette bidrar til å øke offentlig interesse og forståelse av vitenskap, gir det ikke substansiell forskningsinformasjon. Å gjøre vitenskapelig kunnskap allment kjent og kjent for allmennheten er positivt, men det kan ikke gi offentligheten praktisk teknisk informasjon.
Det har også vært tilfeller der kommunikasjonen med offentligheten ble brutt under utviklingen av vitenskap og teknologi. For eksempel kunne farlige anlegg som kjernekraftverk og deponier for radioaktivt avfall utvikle seg nettopp på grunn av denne frakoblingen fra offentligheten. Hadde farene ved kjernekraft vært allment kjent på forhånd, ville den ikke ha utviklet seg i sitt nåværende omfang. Selv om mangelen på kommunikasjon med offentligheten var en feil, har den ført til fremskritt av mange teknologier som bidrar til menneskelivet. For eksempel, uten kjernekraftverk ville mange mennesker lidd av strømmangel, og miljøødeleggelsene ville være alvorlige. Hvis vi prøver å fremme vitenskap og teknologi samtidig som vi stadig advarer offentligheten om farene ved teknologi, må vi ta hensyn til at tempoet i vitenskapelige fremskritt kan avta på grunn av mindre risikoer.
Avslutningsvis bør forskere prioritere forskningen og pliktene sine fremfor kommunikasjon med offentligheten. Selv om passende kommunikasjon kan skape positiv synergi, vil det å glemme sine plikter og bare jage offentlig popularitet kaste en mørk skygge over fremtiden for vitenskapelig fremgang.
