Dette blogginnlegget undersøker kriteriene en dommer bør bruke når juridisk samvittighet og moralsk vurdering kolliderer, og utforsker hvordan rettslig legitimitet og demokratiske verdier oppnår balanse.
Spørsmålet om hvorvidt det kreves oppriktighet av dommere er under diskusjon. Moderne demokratiske stater gir dommernes avgjørelser rettskraft, men krever samtidig at avgjørelsene angir begrunnelsene for å sikre demokratisk kontroll over utøvelsen av rettsmakten. I slike tilfeller må dommerne tydelig avsløre sine kjerneresonnement uten usannhet eller fortielse, og avsløre hva de tror og sin tankeprosess. Det er motstand mot dette synet. Et fremtredende syn hevder at siden domstolene har til oppgave å løse sosiale konflikter og spenninger, er det å foretrekke at dommere fremstår som enhetlige i sine meninger når de håndterer svært kontroversielle spørsmål som dødsstraff eller abort. Om nødvendig er det bedre å oppgi grunner som avviker fra deres indre overbevisning, eller å tvetydig unngå kjerneproblemet. Dette motsatte synet forutsetter at borgerne mangler evne til å håndtere sannheten, noe som motsier demokratiske prinsipper og er vanskelig å akseptere. Argumentet om at det finnes unntak der dommere må velge å lyve, er imidlertid verdt å vurdere.
For dommere som må dømme i henhold til lov og samvittighet, betyr samvittighet iboende juridisk samvittighet, så konflikter mellom lov og samvittighet er sjeldne. Situasjonen er imidlertid annerledes når juridiske rettigheter og moralske rettigheter kolliderer, som i tilfellet med en slaveeier som hevder eierskap over en flyktet slave som rømte til en stat der slaveri var forbudt i den tiden slaveri ble anerkjent. I slike situasjoner kan den juridiske konklusjonen føre til dypt urettferdige utfall. Det er vanskelig å finne grunnlag for å ugyldiggjøre den juridiske retten, men å anvende loven strengt er moralsk galt. En dommer kan enten anvende loven mot sin moralske samvittighet eller avstå fra å anvende den til fordel for sin moralske samvittighet. Førstnevnte benekter imidlertid dommerens samvittighet, og sistnevnte bryter med hans profesjonelle plikt. Avskjed gagner ingen, så det eneste valget en dommer som opprettholder moralske rettigheter har igjen, er å uttrykke denne juridiske retten til partene i strid med hans egen tro. Det vil si at dommeren, selv om de ikke kan benekte at en rettighet er juridisk anerkjent, skaper en annen legitim tolkning av loven, og gjør deretter, gjennom resultatet av denne tolkningen, den juridiske rettigheten uanvendelig i dommen, og frigjør seg dermed i hemmelighet fra knipen.
Men denne diskusjonen opphever ikke dommerens plikt til oppriktighet. I dag er ekstreme kløfter mellom lov og moral sjeldne, og et demokratisk samfunn som skjelner og opprettholder sannhet, ville ikke skapt situasjoner som krever at dommere finner smarte løsninger. Likevel forsvant ikke dilemmaet mellom lov og moral, sammen med plikten til oppriktighet, helt med slaveriet. Dommere fortsetter å oppleve moralsk motstand mot spesifikke lover selv i moderne tid. Her påvirker dommerens valg konsekvent rettferdighet, demokrati og rettsvesenets legitimitet.
