Dette blogginnlegget undersøker hvordan begrensningene i juridisk formulering og omfanget av rettslig skjønn kolliderer og harmoniserer, og presenterer et perspektiv som tilbyr en balansert forståelse av spenningen mellom demokratisk legitimitet og formålsrasjonalitet.
Det har lenge pågått en debatt om hvorvidt juridisk tolkning må være strengt bundet av teksten. Noen bekrefter en slik binding og argumenterer for at lovgivning og tolkning må skilles tydelig. Andre hevder at gitt lovgivningens iboende ufullstendighet kan tolkning som går utover teksten være å foretrekke i visse tilfeller.
Tradisjonell juridisk metode har diskutert dette spørsmålet i forbindelse med hvorvidt man skal anerkjenne tolkninger som går utover lovens bokstavelige tekst eller til og med motsier den, utover tolkninger begrenset innenfor lovtekstens grenser. Avhengig av doktrinen kalles disse henholdsvis intrajuridisk lovdannelse og ekstrajuridisk lovdannelse. Førstnevnte forstås som forsøk på å supplere mangler innenfor det opprinnelige virkeområdet for en spesifikk lov, mens sistnevnte sees utført fra perspektivet til hele rettsordenen og dens veiledende prinsipper. Denne forklaringen er imidlertid ikke helt tilfredsstillende. Selv om det å adressere juridiske mangler som ikke formelt er åpenbare kan virke som å fylle hull, utgjør det til slutt lite mer enn å velte opp konklusjonen som presenteres av loven fra hele rettsordenens synspunkt.
I mellomtiden har tradisjonelle juridisk-filosofiske diskusjoner hatt en tendens til å fokusere fremtredende på den iboende ubestemmeligheten til språket som danner teksten. Ord har generelt både en kjerne med bestemt betydning og en periferi av ubestemt betydning. Dermed er den rådende oppfatningen at mens saker som faller innenfor kjernen må være strengt bundet av teksten, krever saker i periferien uunngåelig tolkens skjønn. Tenk deg for eksempel en regel som forbyr hold av ville dyr i boligområder. Mens en løve fra savannen utvilsomt kvalifiserer som et vilt dyr, er det ikke enkelt å avgjøre om forvillede hunder, løskatter eller dyr skapt i et laboratorium ved å kombinere gener fra forskjellige ville arter faller inn under dette forbudet. Følgelig er det til syvende og sist tolkens skjønn som kreves.
Det har imidlertid blitt reist motargumenter mot dette synet, der det hevdes at selv perifere tilfeller ikke bør overlates utelukkende til tolkens skjønn, men må begrenses av regelens formål. Videre får poenget om at selv i sentrale tilfeller ikke den bokstavelige ordlyden fullt ut binder tolken uten henvisning til regelens formål, også overbevisende kraft. Selv om man bekrefter at en sjelden frosk oppdaget i nærheten kan plasseres i et boliganlegg med et miljø som ligner mest på oppdagelsesstedet for forskning og beskyttelse, kan man ikke benekte at frosken i seg selv semantisk kvalifiserer som et vilt dyr.
Nylig har det dukket opp forsøk på å overvinne vanskelighetene som begge sider har reist ved å presentere eksisterende juridiske metodologiske diskusjoner og juridiske filosofiske diskusjoner som et enkelt sammenkoblet rammeverk. I følge denne tilnærmingen kan det, utover standardtilfeller der teksten gir et rimelig svar, finnes tilfeller der teksten ikke gir noe svar i det hele tatt, eller der svaret som teksten gir er upassende. Disse tilsvarer nøyaktig situasjoner der tolkninger utover teksten og tolkninger i strid med teksten forsøkes. Begge typer tilfeller har den fellesnevneren at de er vanskelige å avgjøre. Imidlertid må de skilles: førstnevnte er vanskelig å avgjøre på grunn av tekstens språklige ubestemmelse, mens sistnevnte er vanskelig fordi, til tross for at teksten har språklig bestemmelse, er svaret den gir vanskelig å akseptere som korrekt.
Betyr dette at selve teksten ikke lenger trenger å vurderes i vanskelige tilfeller? Ikke nødvendigvis. Selv når teksten ikke gir et svar og krever supplering gjennom tolkning, kan selve regelens språk veilede tolkeren i å forstå dens formål. Videre, selv når svaret som teksten gir virker upassende eller tåpelig, kan det ikke benektes at en slik evaluering forblir begrenset innenfor tolkerens subjektive perspektiv. Holdningen som krever overholdelse av teksten selv når et åpenbart upassende resultat er forutsigbart, kan virke urimelig ved første øyekast. Likevel er det nødvendig å forstå at vektleggingen av teksten er forankret i bekymringer om potensialet for vilkårlig styre fra de som utøver skjønn og i refleksjoner over demokratiets essens.
Lover er et resultat av vanskelige kompromisser inngått av borgerrepresentanter. Strengt tatt er det bare lovens bokstavelige tekst som er demokratisk bestemt; utover det – selv lovgivningens intensjon eller lovens formål – er det vanskelig å se den som like autoritet som teksten. Fra dette perspektivet kan det viktigste spørsmålet være om man skal gi spesifikke tolker myndighet til å bedømme hvorvidt resultatet av en juridisk anvendelse er upassende, snarere enn om resultatet i seg selv er upassende. Kort sagt, for de som anser det som uønsket å gi slik myndighet til tolker, kan det være mer rasjonelt å insistere på å være bundet av teksten, selv når et upassende resultat forventes. Med tanke på disse punktene pågår debatten om grensene for bokstavelig tolkning og omfanget av skjønn fortsatt. Hvordan man skal forene spenningene mellom demokratisk legitimitet, juridisk stabilitet og verdien av formålsrasjonalitet er fortsatt en avgjørende oppgave for fremtiden.
