Dette blogginnlegget undersøker de strukturelle årsakene til at den vage angsten og likegyldigheten som dominerer det moderne samfunnet, tilslører truslene mot verdiene individer står overfor og hindrer dem i å formulere sine bekymringer i det hele tatt.
Hva er de viktigste problemstillingene for offentligheten i denne epoken, og hva er de viktigste bekymringene for privatpersoner? For å formulere disse problemstillingene og bekymringene må vi spørre hvilke av verdiene vi verdsetter som er truet eller støttet av de definerende trendene i denne epoken. Enten de er truet eller støttet, må vi stille spørsmål ved hvilke unike strukturelle motsetninger som ligger bak dem.
Når folk verdsetter et sett med verdier og føler at de ikke er truet, opplever de velvære. Omvendt, når folk verdsetter de samme verdiene, men føler at de er truet, opplever de kriser som personlig angst eller offentlig strid. Hvis alle verdiene deres virker truet, føler de den totaliserende trusselen om panikk.
Men anta at folk er fullstendig uvitende om verdier de verdsetter, samtidig som de ikke føler noen trussel overhodet. Dette er opplevelsen av likegyldighet. Hvis denne opplevelsen tilsynelatende gjelder alle menneskers verdier, fører den til apati. Tenk deg til slutt en situasjon der folk ikke er bevisst klar over noen verdier de verdsetter, men oppfatter en betydelig trussel. Dette er opplevelsen av angst og rastløshet; hvis den er fullstendig total, blir den en uforklarlig, ekstrem angst.
Dagens tid er fortsatt preget av angst og likegyldighet, hvor fornuftens virkemåte og sensibilitetens aktivitet ennå ikke er tilstrekkelig formalisert. I det personlige liv opplever man oftere ulykken med vag angst i stedet for bekymringer definert av verdier og trusler; i det offentlige liv blir en forvirrende følelse av at noe er galt mer uttalt i stedet for klare problemstillinger. Uttalelser om hvilke verdier som er truet og hvilke faktorer som truer dem er fraværende; enkelt sagt, alt forblir ubestemt. Følgelig kan ikke denne situasjonen engang formaliseres som et problem for samfunnsvitenskapene.
På 1930-tallet var det få som stilte spørsmål ved at datidens økonomiske problemer eksisterte både som personlige bekymringer og økonomiske spørsmål. I diskusjoner om «kapitalismens krise» ble Marx' synspunkter og diverse ikke-godkjente omformuleringer av hans verk mye brukt som den dominerende tilnærmingen til problemet, og noen mennesker forsto sine personlige bekymringer fra dette perspektivet. Det var tydelig hvilke verdier som var truet, alle respekterte disse verdiene, og de strukturelle motsetningene som truet dem virket også tydelige. Folk opplevde begge elementene omfattende og dyptgående. Det var virkelig en politisk æra.
Likevel har verdiene som er truet ikke blitt bredt anerkjent som verdier siden andre verdenskrig, og følelsen av trussel har heller ikke blitt følt. De fleste private bekymringer går forbi uten å bli formalisert, og til og med en rekke offentlige bekymringer og beslutninger av enorm strukturell betydning blir ikke offentlige spørsmål. For de som aksepterer iboende verdier som fornuft og frihet, er det selve angsten som er bekymringen, og likegyldigheten i seg selv som er problemet. Og nettopp disse tilstandene av angst og likegyldighet er de definerende kjennetegnene på 1950-tallet.
Fordi alt dette er et så uttalt trekk, tolker noen observatører selve problemet som om det har endret seg. Vi hører ofte påstanden om at problemene, eller til og med krisene, på 1950-tallet ikke lenger ligger i den ytre økonomiens sfære, men nå har flyttet seg til bekymringer knyttet til kvaliteten på det personlige livet. Men selve spørsmålet er om det er noe igjen som kan kalles «personlig liv». Tegneserier, ikke barnearbeid; massefritid, ikke fattigdom, har blitt sentrale bekymringer. Ikke bare private bekymringer, men også en rekke viktige offentlige spørsmål beskrives gjennom linsen til «psykopatologi», og fremstår som et ynkelig forsøk på å unngå de store problemene og bekymringene i det moderne samfunnet.
Slike uttalelser er ofte begrenset til vestlige samfunn, spesielt det amerikanske samfunnet, og hviler følgelig på en lokal og snever bekymring som ignorerer to tredjedeler av verdens befolkning. Videre er dette perspektivet problematisk ved at det vilkårlig skiller individets liv fra de enorme institusjonene som dette livet faktisk leves innenfor og som påvirker det dyptgående.
Derfor er den viktigste politiske og intellektuelle oppgaven for samfunnsvitere å tydelig identifisere elementene av angst og likegyldighet som er gjennomgripende i vår tid. Dette, tror jeg, er kjernekravet som stilles til samfunnsvitere fra de som er engasjert i andre kulturelle felt, og det er derfor samfunnsvitenskap blir fellesnevneren i modernitetens kulturhistoriske æra, og hvorfor sosiologisk fantasi blir den viktigste mentale egenskapen for oss alle.
