Dette blogginnlegget undersøker hvordan prosessen der fornuften undertrykker den indre naturen utvides til strukturer av dominans mellom mennesker, og analyserer mekanismene for undertrykkelse skapt av instrumentell fornuft.
I et opplyst moderne samfunn er det øverste formålet som fornuften etablerer «selvbevaring». Følgelig reduseres naturen til ren og skjær formålsløs materie og et middel for selvbevaring. Mennesker, som lenge har vært underlagt naturens herredømme, står nå i en posisjon til å dominere naturen. I denne prosessen blir imidlertid fornuften selv instrumentalisert, noe som fører til at det konkrete, personlige selvet forsvinner, og bare etterlater et abstrakt selv som har mistet sin kritiske kapasitet. Horkheimer diagnostiserer at denne utfoldende menneskelige triumfen ikke frigjør menneskeheten fra naturen, men i stedet kulminerer i menneskelig dominans av mennesker. For å konseptualisere dette problemet skiller han først mellom indre natur og ytre natur, og deler deretter videre ytre natur inn i menneskelig natur og ikke-menneskelig natur for å forklare det.
Horkheimers påstand – at menneskelig dominans over naturen fører til menneskelig dominans over mennesker – kan belyses som følger. For det første innebærer menneskelig dominans over den ytre naturen nødvendigvis undertrykkelse av den indre naturen. For å seire i kampen mot den ytre naturen, må mennesker internalisere den instrumentelle fornuftens styre, og i denne prosessen undertrykker de uunngåelig sin egen indre natur. Akkurat som naturen behandles som en maskin, kommer mennesker til å behandle seg selv som maskiner drevet av instrumentell fornuft. Selvet, bevæpnet med instrumentell fornuft, undertrykker sin egen indre natur. Og de som oppnår suksess gjennom denne grundige undertrykkelsen av sin indre natur, befinner seg i en posisjon til å dominere de som ikke har gjort det.
Mens det abstrakte selvets dominans over den indre naturen forsterker strukturen av dominans fra de sterke over de svake, kan man mer fundamentalt se at den allerede eksisterende strukturen av dominans blant mennesker tvinger selvet til å dominere sin indre natur. Grunnen til at mennesker kan angripe og undertrykke selv sin indre natur hardt for selvbevaring og suksess, er fordi det er en tragisk kamp å unnslippe opplevelsen av å bli utnyttet av en hensynsløs dominant. Dermed kan menneskelig undertrykkelse av både indre og ytre natur forstås mindre som en følge av iboende menneskelige trekk og mer som en konsekvens av forhold mellom mennesker.
Ifølge Horkheimer, jo mer mennesker undertrykker sin indre natur for å dominere den ytre naturen, desto mer dyrker de en «følelse av harme» mot fornuften og egoet, agentene for denne undertrykkelsen. Spesielt det store flertallet av massene, som har blitt ofre for denne doble undertrykkelsen, blir fortært av dyp harme. Massene utsettes for et dobbelt press: på den ene siden må de undertrykke sine egne naturlige impulser, og på den andre siden domineres de av de som har bedre kontrollert sin indre natur. Harmen som de undertrykte massenes indre natur bærer mot instrumentell fornuft, undertrykkelsens agent, danner potensialet for opprør. Dette er fordi harme generelt har en tendens til å utvikle seg til et ønske om ødeleggelse snarere enn å fjerne årsaken. En person dominert av harme oppildner til et opprør i form av å angripe og ødelegge andre, akkurat som de undertrykker sin egen indre natur. Horkheimer kaller dette fenomenet et «naturlig opprør». Retningen på naturlig opprør er ikke forhåndsbestemt. Destruktive angrep kan rette seg mot den nærmeste personen eller den første personen de møter. Objektet for ødeleggelse er alltid erstatningsbart, og ofrene er ofte de sosialt svake eller minoriteter.
Horkheimer bemerker her at moderne fascisme utnytter potensialet for naturlig opprør som massene bærer på for å ytterligere befeste sitt eget styre. I følge hans analyse stopper ikke moderne fascisme ved å undertrykke både indre og ytre natur; den koopererer potensialet for naturlig opprør på måter som er nødvendige for å opprettholde systemet, og utnytter dermed massene enda mer grundig. For eksempel kanaliserte nazistene harmen massene, som hadde blitt ofre for instrumentell fornuft, bar mot selve fornuften, til et naturlig opprør rettet mot jøder. Dette naturlige opprøret klarte imidlertid ikke å frigjøre den undertrykte naturen; snarere bidro det til å videreføre undertrykkelsen. Det barbariske opprøret til naturlige mennesker mot helheten av instrumentell fornuft virket overfladisk sett å nedvurdere fornuften og ære naturen som ren livskraft, men i virkeligheten akselererte det ytterligere instrumentaliseringen av fornuften og utviklet den indre naturen til en agent for brutal vold.
I denne sammenhengen argumenterer Horkheimer for at anti-rasjonelle naturlige opprør ikke kan overvinne den instrumentelle fornuftens dominans. Dette er fordi opprør som avviser fornuften ikke frigjør naturen; de tjener bare til å legge enda en lenke på den. For å unnslippe disse lenkene er det ikke et irrasjonelt naturlig opprør som er nødvendig, men snarere må fornuften – som utad fremstår som naturens antitese – først, gjennom kritisk tenkning, innse at forholdet mellom menneskeheten og naturen til syvende og sist stammer fra forholdet mellom menneskene selv. Horkheimer understreker at bare når denne kritiske fornuften er gjenopprettet, kan muligheten for å frigjøre både naturen og menneskeheten gjenåpnes.
