Dette blogginnlegget utforsker den strukturelle betydningen av normalvitenskap, og undersøker hvordan de gradvise oppdagelsene som akkumuleres innenfor et paradigme blir grunnlaget for en vitenskapelig revolusjon – snarere enn at normalvitenskap bare er en periode med stagnasjon.
For å forklare strukturen til vitenskapelige revolusjoner introduserte Kuhn begrepet «paradigme». Et paradigme refererer til den allment aksepterte og ortodokse teorien blant de ulike teoriene som eksisterer i en bestemt tidsalder og et bestemt samfunn. For Kuhn skjer en vitenskapelig revolusjon når ett paradigme skifter til det neste. Et godt eksempel er skiftet fra Aristoteles' bevegelsesteori til Newtonsk mekanikk. Aristoteles' teori ble lenge ansett som den beste forklaringen på fysiske fenomener i det samfunnet. Over tid begynte imidlertid visse fysiske fenomener å dukke opp som denne teorien ikke kunne redegjøre for, noe som førte til en krise i den eksisterende teorien. I denne sammenhengen dukket Newtonsk mekanikk opp, som var i stand til å forklare selv disse fenomenene. Denne nye teorien erstattet Aristoteles' bevegelsesteori og etablerte seg som det nye sosiale paradigmet. Dermed er strukturen til en vitenskapelig revolusjon sammensatt av en rekke prosesser: «fremveksten av et paradigme – krisen i paradigmet – fremveksten av et nytt paradigme – erstatningen av paradigmet». Videre, ifølge Kuhn, når et paradigme er fullt akseptert av samfunnet og akademia, begynner perioden med normal vitenskap. Perioden med normalvitenskap er tiden da vitenskapelig aktivitet foregår innenfor den etablerte rammen av et spesifikt paradigme. Kuhn så på perioden med normalvitenskap som et essensielt stadium i den vitenskapelige utviklingen, men han bemerket også i sitt arbeid at «perioden med normalvitenskap er en periode der den vitenskapelige utviklingen stagnerer». Da forfatteren møtte Kuhns ideer, bestemte han seg for at begrepet «stagnasjon» som brukes for å beskrive den normale vitenskapelige perioden, kunne tolkes på to måter: enten at vitenskapen i praksis ikke gjør fremskritt, eller at vitenskapelig fremgang i denne perioden er gradvis snarere enn så radikal som paradigmeskifter. Derfor vil dette essayet undersøke grunnene til at hvert av disse to perspektivene kan være gyldige, og deretter utforske hvordan Kuhns konsept om vitenskapelig revolusjon kan forklares tydeligst.
Det første perspektivet på utsagnet «vitenskapelig utvikling er stillestående» i løpet av den normale vitenskapelige perioden tolker det som at det ikke skjer noen vesentlig vitenskapelig fremgang. Kuhn beskriver perioden med normal vitenskap som rett og slett en fase med å løse gåter. Å undersøke de ulike eksperimentelle verktøyene og lovene som er utviklet innenfor etablerte storskala paradigmer – som moderne astronomisk teori, elektromagnetisk feltteori og Newtonsk mekanikk – avslører rom for å anvende dette perspektivet. For eksempel forklares bevegelsen til himmellegemer innenfor paradigmet til moderne astronomisk teori. Følgelig streber forskere etter å omorganisere eksperimentelle verktøy under observasjon for å tilpasse seg paradigmet eller justere lover slik at de passer nøyaktig innenfor paradigmets struktur. Selv loven oppdaget av Boyle – at «ved konstant temperatur er volumet av en gass omvendt proporsjonal med dens trykk» – kan sees på som bare å designe eksperimentelt apparat innenfor paradigmet for gassmolekylær bevegelse og deretter ganske enkelt tolke resultatene. Ved å syntetisere disse eksemplene kan vitenskapelig aktivitet i perioden med normal vitenskap forstås som en prosess med å forsterke et eksisterende paradigme og omhyggelig organisere dets struktur. Det kan fremstå som en repetisjon av enkle tolkninger som avslører hva paradigmet iboende impliserte.
Motsatt er et annet perspektiv på forestillingen om at «vitenskapelig fremgang stagnerte» i løpet av normalvitenskapens periode at den vitenskapelige utviklingen, selv om den ikke skjedde like radikalt som et paradigmeskifte, stadig utvikler seg gradvis. Et representativt tilfelle som støtter dette perspektivet, er overgangen fra Ptolemaios' geosentriske modell til Kopernikus' heliosentriske modell. Ptolemaios' geosentriske modell, som postulerte at himmellegemer kretser rundt jorden, fungerte som det dominerende paradigmet innen astronomi i omtrent tusen år, fra 200-tallet til 1400-tallet e.Kr. I løpet av normalvitenskapens periode, etter hvert som diverse forskning akkumulerte med paradigmet som standard, begynte imidlertid nye fakta å bli rapportert som var vanskelige å forklare innenfor det eksisterende paradigmet. Disse inkluderte Galileos observasjoner av Jupiters måner, Venus' faser utover halvmåneformen og den årlige parallaksen til stjerner. Etter hvert som slike forskningsfunnene økte, avtok det geosentriske paradigmet gradvis, noe som til slutt førte til et paradigmeskifte mot Kopernikus' heliosentriske modell. Disse eksemplene viser tydelig at vitenskapelig aktivitet i perioder med normalvitenskap på ingen måte er meningsløs. Snarere forvandler den vitenskapens struktur gjennom gradvis utvikling, og de akkumulerte resultatene danner grunnlaget for radikal endring – paradigmeskiftet.
Så, fra hvilket perspektiv bør Kuhns uttalelse om stagnasjon i vitenskapelige fremskritt forstås for å mest tydelig tolke hans struktur for vitenskapelig revolusjon? I stedet for å velge bare ett av to perspektiver, mener jeg vi bør tolke dem ved å inngå kompromisser mellom dem avhengig av situasjonen. Det vil si at konseptet vitenskapelig fremskritt må forstås forskjellig i henhold til de spesifikke omstendighetene og faktaenes natur. Anta for eksempel at to nye kvantitative lover dukker opp innenfor et enkelt paradigme. Hvis en av disse lovene støtter det eksisterende paradigmet, kan dette tolkes som bare å bekrefte fakta som allerede er implisitt i paradigmet, og dermed ikke utgjøre vitenskapelig fremskritt. Omvendt, hvis den andre loven peker på en motsetning i paradigmet eller reiser potensielle innvendinger, kan den betraktes som en teori som knekker paradigmet. Hvis slike lover ikke kan forklares innenfor rammen av det eksisterende paradigmet, lider paradigmet et slag og står overfor en krise. Etter hvert som denne typen teori og bevis akkumuleres, vokser presset på paradigmet, noe som til slutt skaper forutsetninger for et skifte fra det gamle paradigmet til et nytt. Med andre ord kan fremveksten av teorier som knekker paradigmet tolkes som en «gradvis utvikling» innenfor normalvitenskapens periode, og disse gradvise utviklingene kobles til slutt sammen for å føre til en radikal utvikling i form av et paradigmeskifte.
Som beskrevet ovenfor, ser forfatteren på Kuhns uttalelse om «stagnasjonen av vitenskapelig fremgang» som åpen for to forskjellige tolkninger: for det første at vitenskapelig fremgang ikke skjer; og for det andre at vitenskapelig fremgang akkumuleres gradvis, men ikke så radikalt som et paradigmeskifte. Deretter vurderte forfatteren hvordan man kan forstå konseptet vitenskapelig fremgang foreslått av Kuhn på en måte som mest effektivt forklarer strukturen til vitenskapelige revolusjoner. Som et resultat foreslo forfatteren en kompromisstolkning: å anvende det første perspektivet på teorier som støtter paradigmet, og det andre perspektivet på teorier som kan knekke paradigmet og forårsake krise. Å se vitenskapelig aktivitet i perioder med normal vitenskap gjennom denne integrerte linsen gir en mer presis og overbevisende forståelse av strukturen til den vitenskapelige revolusjonen slik Kuhn beskriver det.
