Dette blogginnlegget undersøker, fra et filosofisk og vitenskapelig perspektiv, om usynlige teoretiske enheter som kvarker og elektroner faktisk eksisterer, eller om de bare er vitenskapelige antagelser for forklaring.
I Conan Doyles historier sporer Sherlock Holmes opp ledetråder til forbrytelser og løser saker med bemerkelsesverdig innsikt og observasjon. Holmes' forklaringer er alltid mer sofistikerte og omfattende enn politiets, og i prosessen blir folk overbevist om at forklaringen hans er den mest korrekte, selv før den skyldige blir arrestert. På samme måte, hvis én påstand er relativt mer forklarende enn andre forklaringer, anser vi den for å ha et rasjonelt grunnlag for aksept. Denne resonnementsmåten kalles «slutning til den beste forklaringen».
Det å slutte seg til den beste forklaringen har vært spesielt nyttig innen vitenskapen. Innen vitenskapen sameksisterer ofte konkurrerende teorier når man prøver å forklare et fenomen. Denne metoden fungerer effektivt når man skal bestemme hvilken teori man skal bruke blant de som er vanskelige å verifisere direkte. Hvis for eksempel en vitenskapelig teori kan forklare det samme fenomenet mer vellykket enn andre teorier, kan vi bedømme den teorien som mer sannsynlig å være sann. Dette fungerer som et praktisk kriterium for vurdering i den vitenskapelige undersøkelsesprosessen og har spilt en avgjørende rolle i å drive vitenskapelige fremskritt.
Denne resonnementsmåten tjener også som en sentral begrunnelse for å forfekte vitenskapelig realisme. Vitenskapelig realisme er et perspektiv som er basert på troen på at vitenskapelige teorier ikke bare tjener som nyttige prediktive verktøy, men snarere sannferdig, eller i det minste omtrentlig, beskriver den faktiske strukturen til den ytre verden. Videre, ifølge denne teorien, er de teoretiske enhetene som opptrer i vitenskapelige teorier – som elektroner, nøytrinoer, kvarker osv. – ikke bare fiksjoner for forklaring, men representasjoner av faktisk eksisterende ting.
Det er imidlertid ekstremt vanskelig å observere eller empirisk verifisere disse enhetene direkte i virkeligheten. For eksempel, mens kvarkteorien på en vellykket måte forklarer mikroskopiske fysiske fenomener som forekommer i atomkjerner, kan ikke kvarker i seg selv observeres direkte med dagens vitenskapelige teknologi. Likevel tror vi at kvarker faktisk eksisterer, og vi aksepterer at kvarkteorien gir en omtrentlig, men sann beskrivelse av den naturlige verden. Dette er kjernen i det realistiske perspektivet, som ser på vitenskapelige teorier ikke som bare hypoteser, men som sannferdige beretninger om den virkelige verden.
Fordi vitenskapelige teorier ofte involverer prinsipper eller enheter i naturen som vi ikke kan observere direkte, beskrives de ofte i abstrakt språk. Selv midt i denne abstraksjonen og usikkerheten evaluerer forskere en teoris sannferdighet gjennom slutninger til den beste forklaringen. Realister mener at vitenskapelige teorier til en viss grad gjenspeiler strukturen i den faktiske verden, og finner begrunnelse for denne troen i suksessene til vitenskapelige teorier. For eksempel har astronomiske teorier basert på heliosentriske modeller gitt langt mer nøyaktige forklaringer og spådommer enn de som er basert på geosentriske modeller eller astrologi. Dette støtter troen på at vitenskapelige teorier nøyaktig beskriver den virkelige verden.
Når man ser tilbake på vitenskapens historie, har en rekke vitenskapelige teorier gjentatte ganger blitt testet, revidert og oppnådd suksess. Den vedvarende suksessen til disse teoriene er neppe et resultat av tilfeldigheter eller flaks. Realister hevder nettopp på dette punktet at vitenskapelig realisme tilbyr den mest overbevisende forklaringen på vitenskapens bemerkelsesverdige prestasjoner. Det vil si at uten troen på at de vitenskapelige teoriene vi for tiden tar i bruk er nær sannheten, er det vanskelig å rasjonelt forklare den vedvarende suksessen til vitenskapelige teorier.
Avslutningsvis fungerer slutning til den beste forklaringen som et sentralt verktøy som støtter den filosofiske begrunnelsen for vitenskapelig realisme. Dette støtter ikke bare logisk troen på at vitenskapelige teorier konvergerer mot sannhet, men det er også dypt knyttet til måten vi resonnerer på i hverdagen. Vitenskapelig realisme kan selvfølgelig ikke bevises like tydelig som et matematisk bevis, men med tanke på vitenskapens prestasjoner så langt og overbevisningskraften til teoriene, kan vi si at vi har tilstrekkelig grunn til å tro at den er riktig.
